Pentru prea mult de tot    

Kunstner Sigurd Winge har skapt utsmykninger både på skoler, i kirker og på passasjer­skip.Han er en folkekjær skikkelse her hjemme, både som monumental­kunstner, grafiker og maler. Nå viser Kube i Ålesund en omfattende retrospektiv utstilling der hans kunstnerskap foldes ut i full bredde.
Utstillingen viste meg hvor lite jeg i grunnen visste om Sigurd Winge.Jeg ante for eksempel ikke hvor omfattende og mangfoldig, men heller ikke hvor kvalitets­messig ujevnt, dette kunstner­skapet var.Gjennom utstillingen kan vi følge Winges kunstneriske utvikling – fra et ellevilt ekspresjonistisk inspirert farge­maleri, via material­bilder, mosaikker, klassiske figurative grafiske arbeider og polemiske karikaturer, til gigantiske offentlige utsmykninger.
Elementene roper i munnen på hverandre Utstillingen innledes med en gruppe fargesterke heftige malerier. Her henter han inspirasjon fra de tyske ekspresjonistene, men også fra den franske modernistiske pioneren Henri Matisse. Men der Matisses bilder, tross en ofte ganske vill koloritt, alltid er preget av tydelig visuelt hierarki, fremstår det ikke som om Winge har noen klar bevissthet omkring hva som bør tre i forgrunnen, og hva som er mindre sentralt, og kan danne en bakgrunn. Både de fargemessige og komposisjonelle elementene i bildene hans roper i munnen på hverandre.En annen kunstner som påvirket Winge i stor grad, var tyske Rolf Nesch. Han kom til Norge som politisk flyktning i 1933 og ble en nær venn av Sigurd Winge. Han inspirerte ham til blant annet å skape material­bilder. I utstillingen er det et eget rom der vi kan studere Winges eksperimenter med materialer som stein, tre, sink, kobber og glass. Men Winge mestrer ikke denne krevende teknikken like godt som sitt tyske forbilde. Mens Nesch har en klar kontroll over bildets elementer, så vil Winge altfor mye innenfor hvert enkelt uttrykk.I mange av materialbildene hans blir det for overlesset. Elementene går ut over rammen, og noen ganger bare på den ene siden, slik at ikke blir noen balanse i helheten.Som lånte klærOgså i mosaikkene hans synes jeg det blir for mye av alt. I verket «Finn veien engel» stemmer han noen flotte farge­klanger opp mot hverandre uten at det oppstår noen helhetlig komposisjon. I historisk mosaikk er glass­bitene tilpasset den helheten de skal inngå i. Hos Winge ser det mer ut som om glass­bitene er designet for å bryte opp motivet, noe de følgelig også gjør.Det faller fra hverandre og blir kaotisk og lite lesbart. Der jeg vandrer gjennom den omfattende utstillingen og ser på alle de forskjellige uttrykkene og mediene som Winge utfoldet seg innenfor, tenker jeg at kanskje var det dette rastløst flakkende ved hans kunstner­skap som gjorde at han ikke klarte å lande i et individualisert form­språk. De ulike stilene og teknikkene blir litt som lånte klær han ifører seg, eller som et fremmed språk han forsøker å oppfatte</p> ” data-term=”annamme”>annamme.Mona Pahle